fredag 22. mai 2015

Park i blindsonen


Dette blogginnlegget startet jeg på for omtrent et år siden. Da satt jeg i en park i New York. Bryant Park, som er en av de mange små underverker på Manhattan og tenkte på en av de mest oversette parkene i Oslo. En park som ikke engang har et navn. Jeg snakker om parken rundt Kulturkirken Jacob ved Ankerbro over Akerselva. 



Nå er jeg i København. Det var grunnen til at jeg begynte å tenke på denne parken igjen. Her passerte jeg Nikolaj kunsthal, en kirke som heller ikke lenger brukes som gudshus. Her er kirkerommet brukt til kunstutstillinger og rommet omkring blitt tatt i bruk til spisesteder og til en lekeplass. Bygningen er ikke lenger isolert fra resten av byen. Området er rett og slett et trivelig og tilgjengelig byrom. Hvorfor ser det ikke slik ut rundt Kulturkirken Jacob?  




Tilbake til Bryant Park og hvorfor den er interessant i denne sammenhengen. Det er mange ting å la seg begeistre av ved denne parken; trærne som er trimmet og pleiet, oppdelingen i de ulike brukssonene; noen inntrukket som omvendte karnapper inn i plantefeltene, den åpne gressplenen, som er stengt på våren, slik at gresset kan sette seg før bruk, mengden av løse stoler (nesten som i Luxembourghagen- min favoritt i Paris).

Det merkelige ved parken er roen. Selv om det er en forferdelig og kontinuerlig bakgrunnsstøy, slik det er overalt og alltid i NYC, sitter jeg likevel her og føler at dette er et rolig sted. Og det sitter alltid folk og jobber her, med pc eller rettebunker (et universitet like ved), akademikere er blant dem som har anledning til denne type utejobbing. Folk spiser sin take away her, drikker en kaffe, slentrer videre eller sitter skjermet ved et restaurantbord, ligger på plenen, sitter på kanten av en støttemur, venter på noen, hviler, leser, surfer på Iphone, spiller sjakk, leser i en bok fra bokstativet satt frem av biblioteket i en «utendørs lesesal». Virkemiddelet er de løse stolene som kan flyttes rundt, som gjør at du kan sitte alene selv om du sitter tett ved noen, flytte deg ut i sola eller inn i skyggen.



Når jeg omtaler Bryant park som et underverk, er det fordi denne parken slett ikke alltid har vært slik. Området var bestemt til offentlig bruk allerede på 1600-tallet, fikk navnet Bryant Park to hundre år senere, og sitt parkdesign på 1930-tallet.  Den parken vi kjenner i dag ble åpnet i 1992. I mellomtiden hadde parken lidd under byspredningen på 1950 – 60 – 70 tallet. Både befolkning og investeringer flyttet fra sentrum og ut i suburbia. Byen hadde dårlig økonomi og byrommene var mest til bruk for biltrafikk. På begynnelsen av 1980-tallet var Bryant Park, som så mange andre offentlige byrom på Manhattan, nærmest et ikke-sted, vanskjøttet og forhatt av byens befolkning. Opp gjennom 70-tallet grodde parken igjen, den ble tagget ned, den ble utrygg og ble tatt i bruk av et stadig mer fysisk tilstedeværende og økende narkotikamiljø.

Parken hadde opplagt en betydning som et sosialt møtested også i denne perioden, men det var ikke en utvikling som kunne fortsette. Parken var slett ikke et sted for honnørordene; mangfold, variasjon og tilhørighet for alle, men det motsatte, et ekskluderende miljø. Hvordan det egentlig var der, vet jeg ikke, for jeg var aldri der på den tiden, men må stole på kildene. En liten gruppe tok arealet i bruk på en måte som gjorde at den store majoriteten holdt seg unna.

Slike indirekte utestengelser skjer som oftest når rike mennesker med makt, gjennom sine vaner og væremåter, får de som ikke passer inn i dette sosio-kulturelle miljøet, til å føle seg uvelkomne. Det er grunn til å kritisere slike mekanismer, men vanskelig å gjøre noe med. Når mindre ressurssterke grupper gjør det samme, er det motsatt. For å si det enkelt; det er lett å «jage» bort, men vi skal være ytterst varsomme med å kritisere at utsatte individer søker sammen som gruppe.

Det er en hårfin og ytterst vanskelig balanse å etablere og vedlikeholde byrom som skal være tolerante og tilgjengelig for alle, og den nødvendige kontrollen med at et mindretall ikke okkuperer et område på en måte som hindrer en bruk som flertallet ønsker seg. ‘Retten til byen’ må handle om å kunne oppholde seg og ytre seg gjennom sin tilstedeværelse i det offentlige rom, uten å bli jaget eller straffet, og ikke retten til å okkupere. Generelt mener jeg at offentlig planlegging skal være årvåken for om tiltak rettet mot flertallet vil påvirke grupper som fra før er marginalisert. Men redselen for å utestenge noen, må ikke forhindre at man klarer å gjøre nødvendige tiltak som kommer enda flere til gode.



Når jeg ser og opplever Bryant Park i dag, slik den ligger inntil det flotte New York Public Library, mellom både gamle fasjonable og nye moderne forretningsbygg, hoteller, universitetsbygg, har jeg vanskelig for å forstå at dette byrommet kunne bli brukt på en annen måte. Jeg vet ingenting om noen eller hvor mange som blir jaget vekk fra denne parken i dag, eller som føler at de ikke passer inn. Jeg vet at NYC har hatt en streng politikk i å hindre reetablering av åpne dopmiljøer i byrommene. Politikken har virket, spesielt på Manhattan. Statistikken viser en markant nedgang i kriminalitet, men de menneskene som skapte dette uønskede bymiljøet er nok fremdeles et sted, selv om de ikke lenger er så synlige. Og narkotikaproblemet er slett ikke blitt løst. Men hvis vi vender blikket mot Oslo, kanskje mot andre norske byer, f.eks. Bergen og Nygårds parken, har vi ikke da litt av det samme problemet? Vi reduserer vedlikehold av parkene, selv om de brukes. Området forslummes gradvis, trivselen synker, det blir lettere å søke tilhold for grupper som ikke er så opptatt av parkvedlikehold, og som kanskje har vanskelig for å finne seg en plass i byen der det er butikker og kontorer. Eller det er folk som rett og slett ikke ønsker å bli sett. De vil være i fred for myndigheten.  

Alle de årene, jeg har bodd i Oslo, har nedre del av Akerselva vært et slikt sted. I flere år var dette et sted jeg nødig gikk. Nå er det bedre, men fremdeles er det jevnlig avisoppslag områdets tiltrekning på dopsalg og nabolagets fortvilelse. Dopselgerne har antakelig forstått de enkleste mekanismer i byutviklingen. Der det er god tilgjengelighet, der er potensialet for handel størst.

Ankerbrua og hjørnet mellom Torggata og Hausmannsgata er utvilsomt et slikt tilgjengelig sted. Se bare på dette kartet som viser hvor handelen er i Oslo. 
Ill: PBE KDP for Torg og Møteplasser
Hvis hasjomsetning hadde vært lovlig, ville også den hvite flekken mellom Torggata og Markveien vært lilla.
Hver gang jeg passerer i dette området, ergrer jeg meg, ikke over dopsalget, men over at dette området er så vanskjøttet og så dårlig utnyttet i byutviklingen. Hvorfor skjer det ikke noe her? Hvorfor er det ikke en konsertscene ute? En fontene? Eller i det minste et velstelt bed med Rododendron (alle byer har det!)?

Særlig rart med tanke på at det ikke bare er Kulturkirken Jacob som ligger her, men også DogA. Norsk design- og arkitektursenter, jeg gjentar: Norsk design- og arkitektursenter. Dette er institusjoner som tidvis trekker mye folk; alle slags folk som er opptatt av kultur og av kvalitet. En av hensiktene med å opprette Norsk Form (omgjort til DogA) var sågar å øke folk bevissthet om at kvalitet i offentlige rom er viktig. Hvorfor inngår ikke denne parken i deres aktivitet? Og hvorfor har aldri Oslo kommune som har hatt fokus på både dette området og på Akerselva i lang tid, aldri (som har kommet meg for øre/øye) initiert noen utviklingsforslag her? Det kan virke som om dette området ligger i en blindsone. Kanskje ser vi bare at det er trær og grønt og at det derfor pr def er en kvalitet?



Hva skal parken hete? 
Jeg har hørt rykter om et forsøk på å få satt i gang en oppgradering. Ryktene sier også at det her er så mange ulike aktører og vesener som ikke klarer å enes om hvem som eier, skal drifte, skal betale eller skal bruke anlegget. Jeg håper at det stemmer at det er noen som ønsker å få til en endring. Kanskje de kunne begynne med å gi parken et navn som kan løfte området ut av blindsonen?

Vær gjerne kreative på hvordan området kan få en bedre utforming og bruk, men vær også kreative på hvordan det kan gjennomføres, finansieres og driftes. Er det uklare eierforhold som skaper trøbbel, finnes det planjuridiske virkemidler som kommunen kan bruke. Er det finansieringen som bremser, må det være mulig å etablere et spleiselag. Jeg spytter gjerne inn det som en sånn Bryant Park-stol koster, dersom det også er noen som vasker den litt innimellom, passer på at den blir brukt, men ikke stjålet. Og jeg kommer gjerne og sitter på den selv, hvis det skjer noe i denne parken som gjør at jeg får lyst til å tilbringe litt tid her. Det har jeg ikke i dag.






1 kommentar:

  1. Takk for eit bra innlegg Elin. Eg går denne vegen nærmast kvar dag og har sjølv mang ein gong tenkt på potensialet for dette byrommet ved Jakobs kirke.
    Eg har også stussa over det lille uterommet på andre sida av gata - rett ved Jokerbutikken. Ei lita grøn stripe, med eit galvanisert stålgjerde som skaper eit fysisk skille frå gate til grønt. Kva er dette rommet? Kvifor er dette rommet her - midt i byen? Kva kunne dette rommet gi til byen om ein ville?
    Med ditt innlegg i tankane - kva om ein inkluderte gata i eit grep der begge sider speler ei rolle? Gata har ein lav ÅDT (1300) - og er viktig for dei som sykler og går. Kva om fortaua er rause - og tar tak i byromma dei ligg ved sidan av? Kan ein då bruke desse romma til noko meir enn bevegelse gjennom?
    Og Bryant Park - tommelen opp!

    SvarSlett