tirsdag 3. juni 2014

Skal Oslo saneres?

Byantikvar Janne Wilberg og museumsdirektør Lars Emil Hansen har et spesielt mandat i Oslo, å forvalte og formidle byens historie og kulturarv. I sitt debattinnlegg i Aftenposten 2. juni enten avslører de en manglende byplanhistorisk forståelse, eller tilslører en viktig debatt om Oslos byutvikling. Både Oslo Museum og Byantikvaren er viktige institusjoner, men her fremsettes så mange merkelige påstander om hva som vil skje dersom Oslos kommuneplan blir vedtatt, at jeg lurer på om de er sin rolle bevisst. Jeg skal ikke kommentere kommuneplanens kvalitet, men et par påstander i debattinnlegget som ikke er egnet til annet enn å skape frykt blant Oslos innbyggere. De henvender seg til alle som er ”… glad i Oslo og har tenkt å bli boende her..” Den henvisningen kan i seg selv, tyde på at Wilberg/Hansen ikke aksepterer eller forstår utfordringene Oslos politikere står over. Dette handler ikke om vår generasjon, men om de neste. De unnlater også å anvende sin innsikt i historiske prosesser; de bør vite at byer som er verdt å bo i, er byer som har utviklet seg og fått lov til å fornye seg. Det kan virke som historikerne reduserer byutvikling til et spørsmål om å kose seg eller å oppleve en by som turist.


Byggehøyde

Ja, 14 etasjer virker høyt dersom idealet er 4. Det er greit at antikvariske myndigheter tror at økt byggehøyde svekker Oslos identitet, men når de tror at det er byggehøyden i seg selv eller manglende sol som følge av dette, som avgjør en gates kommersielle suksess er perspektivet på næringsvirksomhet smalt og referansegrunnlaget tynt. Koselige omgivelser er ikke uten betydning, men det er tilgjengelighet som er avgjørende for kommersiell suksess. Gater som er lett tilgjengelig for mange mennesker, tiltrekker seg handel og andre tilbud, som igjen øker tilgjengeligheten. Skal du vindus-shoppe og drikke fortauskaffe, har solforhold stor betydning, men lite når du skal handle en drill, en dress eller en pakke spiker. Strøksgatene i Oslo er bare et nytt navn på viktige historiske lokale handlegater. Gatebruken svekkes ikke av høyere bygninger dersom det er gode fortau og bygningene ellers tilbyr det folk trenger på en lett tilgjengelig måte. Høyere bygninger vil romme flere folk og sannsynligvis økt handel, ikke mindre. Når det er sagt, tror jeg den største trusselen mot dødt bysentrum, er villabebyggelse og generelt liten befolkningsmasse. 

Saneringsplan?
Wilberg/Hansen hevder at kommuneplanen vil føre rivepress. Det er riktig at muligheter for en høyere utnyttelse er en drivkraft for nybygging. Vi har en del eksempler på at Oslo har revet bygninger som vi i dag tenker burde ha vært bevart. Men vi har langt flere eksempler på bygninger som har blitt revet og erstattet av noe nytt og høyere, og som vi i dag aksepterer fullt ut. Denne kunnskapen sitter Wilberg/Hansen på. Bruk den til å forklare dem som er glad i Oslo, at selv om noe blir revet kommer neste generasjon til å se på dette med sine øyne og elske sin by slik vi elsker dagens by. Jeg mener det er villedende å sammenligne dagens byutvikling med saneringstruslene fra 1930-tallet. (dette bruker jeg ikke plass på å utdype her) Dette vet Wilberg og Hansen, men kanskje ikke alle som leser debattinnlegget og bare er glad i å bo i Oslo. De leser bare at Oslos historiske sentrum står i fare for å bli rasert. Er det Byantikvarens jobb å skremme folk?

Her er det i hvert fall viktig å si fra at det er svært lite sannsynlig at privateide borettslag og sameier kommer til å bli enige om å rive gården sin. Og velger å tro at det er like usannsynlig at Oslo kommune vil ekspropriere denne type boliger med formål å bygge nye. Byfornyelsens endringer i eierstruktur fra gårdeier til borettslag og sameier har sikret store deler av murgårdsbebyggelsen i Oslo. I andre områder er det en del forretningseide gårder hvor færre eiere og beslutningstakere er involvert og dermed kan endres lettere f.eks. ved at hele eiendommen blir lagt ut for salg. Rivepresset kommer i følge Wilberg/Hansen av at planen blir for interessant for investorer. Det stemmer at riving kan gi bedre økonomi, men det trenger ikke det. En interessant case som belyser dette er Steinsbak- gården ved Torggata/Youngstorget. Selv om denne bygningen ble totalskadd i brann og dermed rivetruet, valgte eier å gjenoppbygge den opprinnelige bygningens eksteriør. En vakker bygning som absolutt beriker Youngstorget. Årsaken var ikke kulturminnehensyn, men at dette gav en bedre og mer lønnsom utnyttelse enn gjeldende regulering ville ha gitt for nybygg. Kulturminnevernet har vært altfor lite opptatt av økonomi og at strenge vernekrav også er en risiko for forfall og forslumming. Ja, noen gårdeiere spekulerer på dette, at de lettere kan få rivetillatelse etter mange års forfall. Jeg mener det er naivt å tro at noen (private) vil bruke penger på å verne om noe som helst, hvis det ikke gir en eller annen verdiøkning eller den bruksverdien som bygningen er tiltenkt.   Like det eller ikke, økonomi er avgjørende for beslutninger. Har vi råd til dette? Hvem tar regninga? 

Jeg er helt sikker på at mange lesere finner Wilberg og Hansens innlegg som sabla godt sagt, her er det endelig noen som tar ansvar (liksom!). Det bør bekymre oss (spesielt oss i utdanningsinstitusjonene, men også NAL) at mange har mer tiltro til at historikerne har svaret på fremtidens behov, enn arkitekter og byplanleggere som er opplært til å tenke på fremtiden. Det skal vi ta på alvor. Men det bekymrer meg like mye at de som er eksperter på den historiske utviklingen er så selektive i sin formidling. Jeg ønsker meg et antikvarkorps som bruker sin historiekunnskap til å forklare endringsprosessene, som klarer å ta et skritt til siden og se seg selv i en tidsakse. I dag står både riks- og byantikvar så plantet midt i sin samtid og registrerer med skrekk at det skjer ting rundt dem, at de ikke ser selv hvor lite av sin historiske kunnskap de anvender til å formidle historiens betydning for byutviklingen og byplanleggingen.

Jeg har snakket om dette temaet tidligere "Kulturminner - byutvikling eller bremsekloss?"  opptak fra MDs frokostmøte i i 2013. 
Dette temaet skal også behandles i årets siste BoBy møte. "Ny byutvikling på lag med fortiden?"

3 kommentarer:

  1. I innlegget kommenterer du kronikken vår om kommuneplanen. Vi registrerer at selv du i din posisjon ikke har gått kritisk inn i planen og sett på dens sannsynlige konsekvenser. Det kan godt hende vi har ulike visjoner for Oslo og ikke alltid er enige om hva som skaper den gode byen, men da er det det vi bør diskutere, og ikke hva Byantikvaren og Oslo Museum er og ikke er.

    Den som leser planen kritisk vil se at den er skremmende på en del sentrale områder. Én ting er den ytterst beskjedne medvirkningsprosessen og medias taushet. De fleste av byens innbyggere er uvitende om at det viktigste byutviklingsdokumentet i dette århundret har vært ute på høring. Byantikvarens utspill har forhåpentligvis bidratt til at flere er blitt oppmerksomme på dette. Og vi forventer selvsagt debatt rundt våre standpunkter!

    Byantikvaren er ikke generelt mot riving og nybygging, men vi ser mange problemer med å bygge vesentlig tettere i indre by. Det er vårt hovedpoeng. Vi stiller oss bak sentrumsutvidelsen og knutepunktfortettingen, men hvorfor tyne kvalitetene i en velfungerende bystruktur? Millionbyen Oslo trenger et attraktivt historisk sentrum.

    Dersom du virkelig mener at den historiske bystrukturen med 12 meter brede gater og 4 etasjers høyder kan heves til 10-14 etasjer uten at vesentlige kvaliteter på bakken går tapt må vi bare konstatere ulik virkelighetsoppfatning. Nordmenn er soltilbedere og det er naturlig på våre breddegrader. Vellykkede høyhusbyer ligger lenger syd, har bredere gater og et klima hvor skygge er gunstig. I Oslo ligger kvaliteten i de velproporsjonerte historiske handlegatene og bomiljøene, men det er en reell fare for at disse svekkes betraktelig hvis ikke den videre utviklingen baseres på krav om høy kvalitet.

    Når vi løfter frem faren for sanering av store områder med kulturminner er det fordi det ligger 1250 bevaringsverdige bygninger i utviklingsområdene i Indre by. Vi har aldri hevdet at det tilsvarer modernismens saneringsplaner for murbyen. Virkningen kan i delstrøk bli mye av det samme, men det finnes ingen overordnet visjon for den nye byen i motsetning til 30-tallets ideale byplaner.

    Når du trekker frem Stensbackgården ved Youngstorget som et lykkelig eksempel på bevaring ut fra eierens motivasjon, har du valgt et nydelig case. Som du skriver var årsaken til at eieren gjenoppbygget gården etter brann at gjeldende regulering den gang ga lavere utnyttelse. Dersom kommuneplanen var vedtatt ville situasjonen vært en ganske annen og den samme rasjonaliteten ville ha ført til rivning og et nybygg på opp mot 10 etasjer. Slik er saneringsmotoren vi snakker om.

    Din forståelse av den økonomiske rasjonaliteten i byutviklingen synes dessverre å være mangelfull. Selv om noen eiendomsbesittere bruker store beløp på å ivareta estetiske kvaliteter i gammel og ny bebyggelse, er maksimal avkastning målsetningen for svært mange. I Oslo har en hver eiendom for tiden positiv økonomisk verdi. Det vil derfor alltid være rasjonelt å finne en optimal bruk for bygningen så lenge man ikke har byggerett for noe større. Da vil det oftest være lønnsomt å rive bygningen for å få økt volum. Kommuneplanen er derfor avgjørende for hva som blir revet eller bevart.

    Vi deler din oppfatning av at dagens eierstruktur beskytter mange bygninger. Når naboeiendommer som tilfeldigvis har én eier kan bygges ut med vesentlig større utnyttelse gjør det at nabolagskvaliteter svekkes på bekostning av de som bo der, og én aktør kan stikke av med hele gevinsten. En plan som ikke tar inn over seg slike vilkårlige utslag har åpenbare mangler.

    Vi vil oppfordre alle som er opptatt av Oslos fremtid om å stille seg bak kravet om en skikkelig analyse av Oslos faktiske, nåværende kvaliteter før man begynner å rive. En slik utredning finnes dessverre ikke i forslaget til kommuneplan. Byantikvaren mener at fremtidens by best utvikles i en god balanse mellom nybygging og bevaring, hvilket vi beskriver i vår høringsuttalelse til planen. Les den! Og les forslaget til kommuneplan!

    Janne Wilberg, byantikvar
    Even Smith Wergeland, planansvarlig antikvar

    SvarSlett
  2. Byantikvarens høringsuttalelse finnes her:
    http://tinyurl.com/pfeute3

    SvarSlett
  3. Takk for kommentar og beklager noe sen respons.
    Det er fortsatt mange ting som dere skriver som jeg skal følge opp, men ikke i denne kommentaren. Og ikke fordi jeg har problemer med hva dere mener, men fordi jeg generelt er opptatt av den faglige diskursen om byutvikling og byplanlegging. Jeg har som dere påpeker, ikke lest KP så kritisk og grundig som dere. Jeg har kun lest den overfladisk, men kan selv da se at det kan være grunn til å vurdere en del av forslaget på nytt. Min kommentar er altså ikke et forsvar for KP. Det er ikke den jeg kommenterer, men Byantikvarens faglige argumenter og rolle. Noe jeg mener er helt legitimt i min posisjon.

    Dikotomien vern og utvikling er uunngåelig sentral i all byplanlegging og skal etter min oppfatning diskuteres, slik dere også legger opp til. Det gjelder både mål, virkemidler og antatte resultatet av planlegging og politiske beslutninger, og det må gjelde de faglige argumentene.
    Jeg har lest Byantikvarens høringsuttalelse. Her er det interessante og viktige kommentarer til planens juridiske bindinger og potensielle etterfølgende utfordringer både for forvaltning av planen og sett i lys av andre vedtatte styringsdokumenter som berører kulturminner av både nasjonal og lokal verdi. Her tar dere med andre ord byantikvarens rolle på alvor. Det er når dere spekulerer og fantaserer om konsekvenser av at bygninger blir erstattet eller endret, det blir lite troverdig. Jeg er også overrasket over det siste avsnittet i kommentaren over. "Vi vil oppfordre alle som er opptatt av Oslos fremtid om å stille seg bak kravet om en skikkelig analyse av Oslos faktiske, nåværende kvaliteter før man begynner å rive. En slik utredning finnes dessverre ikke i forslaget til kommuneplan." Er det virkelig mulig å lage en "skikkelig analyse av Oslos faktiske nåværende kvaliteter" - hvis jeg oppfatter dere rett, altså komme frem til et vedtak /en enighet om hva som er Oslos faktiske kvalitet og dermed ikke skal foreandres. Er det ikke derfor det ikke finnes en slik analyse, fordi det er umulig å analysere seg frem til dette? Med mindre man på forhånd definerer kvalitet veldig snevert.

    SvarSlett