søndag 15. mai 2011

Innovasjon og nyvinninger

Trenger vi en innovativ planlegging? Trenger vi en innovativ undervisning i planfaget? Dette var temaet på en av workshoppene på AESOPs Head of School Meeting forrige helg. Møtet fant sted i Tirana, Albania. Et sted som i seg selv er verdt et innlegg. Og ganske inspirerende med tanke på behovet for kreativ tenkning og innovative løsninger.
KeyNote speaker på møtet var Charles Landry – mannen bak uttrykk som ”den kreative byen” og ”urbane innovatører”. Han selv har etablert en bedrift på å selge gode råd om hvordan kreativitet kan brukes som strategi i byutvikling. Mest kjente publikasjoner er: The Art of City-Making (Earthscan Publ., 2006), The Creative City: A Toolkit for Urban Innovators (Earthscan Publ., 2008), and The Intercultural City: Planning for Diversity Advantage (with Phil Wood;Earthscan Publ., 2008)
Han har holdt på med dette i tretti år og har klart å spre budskapet sitt godt. Slik sett ble forelesningen litt passé og banal for denne forsamlingen, ledere av planleggerutdanning i Europa. Det hadde vært mer interessant om han hadde reflektert over hvorfor slike kreative strategier virker og evt. når virker de ikke . Et budskap om kreativitet og lokale kunst- og kulturstrategier i områdeplanlegging er ikke farlig å spre. Spørsmålet er hvordan vi vektlegger betydningen av det og hva vi med et slikt budskap evt. kan tilsløre av andre innsikter. Jeg støtter Landry som poengterte at det ikke handler om å produsere kunst, men å oppøve kreativitet i alle sammenhenger.
  
Workshoppen som jeg deltok i, var kreativ nok på de to timene vi hadde til rådighet, men vi kom ikke særlig langt i å nytenke og konkretisere innovasjonsbegrepet i forhold til planlegging og planleggerutdanningen. Selv er jeg overbevist om at kreativitet må oppmuntres og oppøves i planfaget dersom vi skal oppnå nyvinninger. Det vil si nye betraktningsmåter, nye løsninger og nye perspektiver som kan oppdage behov nå og i fremtiden. Men innovasjon forutsetter kritikk. Først et kritisk perspektiv deretter en kreativ innstilling for å få frem nye løsninger.

På flyet hjem fra Tirana leste jeg i en bok jeg nylig hadde anskaffet: Hvem eier byen? (Jahn Holljen Thon og Roy Eriksen (red) Novus as, 2010)Tittelen er lokkende, men ikke dekkende for innholdet. Hvem eier definisjonsmakten i byteorien − hadde vært mer passende. I en av tekstene skriver Hans Kjetil Lysgård om utfordringer for byplanleggingen når kultur blir strategi. (s. 143) Jeg kan ikke her gå inn på hele den teksten, men poenget til Lysgård er at det er en feilslutning i argumentasjonen omkring kulturbaserte utviklingsstrategier og da særlig med utgangspunkt i ”den kreative klassen”. (som ikke er Landrys begrep, men Richard Floridas) Lysgård trekker opp en typisk argumentasjonsrekke der det settes likhetstegn mellom kreativitet som kjernen i byutvikling og at kulturnæringer kan ha et urbant vekstpotensial. Det store og vanskelige spørsmålet om hva som gjør byer til kreative miljøer, reduseres til et spørsmål om hvordan byer kan utvikles til kreative byer gjennom utvikling av kulturnæringer. For byplanleggingen blir det i så fall en utfordring med hensyn til hvordan vi fanger opp alle de som ennå ikke er (eller noen gang vil bli) en del av den kreative klassen. Jeg er helt enig med Lysgård at vi må ha et kritisk blikk på hvordan kreativitetsbegrepet blir brukt både i politiske strategier og i faglig argumentasjon.   

En slags oppsummering fra workshoppen i Tirana ble at vi definerte innovasjon i planlegging å handle mer om prosess enn produkt. Planlegging er i seg selv en prosess som skjer innenfor et elastisk rammeverk. Vi snakket om at en innovativ planlegging først og fremst er fleksibel og pragmatisk. Og at undervisningen må være en drivkraft, sette i gang hypoteser som forskning kan følge opp og igjen tas inn i undervisningen − altså at planundervisningen ikke kun skal være forskningsbasert. 
Kreativitet handler i dette tilfellet om at vi må få studenter til å bli smarte. Lære seg til å løse oppgaver innenfor den elastiske konteksten. Da kan vi ikke unngå nyvinninger.
Min egen konklusjon er at dersom innovativ planlegging må være fleksibel og pragmatisk, er den også inkrementalistisk. Det er gjennom de små stegene som hele tiden må justeres som gjør én kreativ.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar