En av grunnene til at jeg oppretter denne bloggen er hvordan byutvikling og byplanlegging blir behandlet i dagspressen. Det er ikke få ganger jeg tenker at jeg må skrive et motinnlegg for å kommentere en artikkel. På tirsdag 19.april skjedde det igjen. Kjersti Løken Stavrum i Aftenposten skriver under overskriften " hard asfalt" om barns vilkår i byen. Hun kommenterer et prosjekt "Building Blocks" som har til hensikt å invitere barn til å fortelle og tegne hvordan de vil bo i byen. Stavrum skriver at barna skal tegne frem sine drømmeboliger. Jeg håper det ikke er tilfelle. Jeg håper prosjektet får barna, og ikke bare de som bor i Oslo sentrum og i Groruddalen, til å reflektere over hva det betyr å bo i en by.
Stavrum reduserer i sin artikkel, som de fleste som engasjerer seg i debatten om å bo i by, problematikken til enkelte nye boligprosjekter. Jeg er enig i at noen av de siste årenes boligprosjekter i Oslo indre by kunne ha vært bedre, men jeg er mer usikker på om det er så mye verre å bo der enn i boligområder bygget tidligere. Stavrum gjør også som de fleste andre; gjentar en frase om at det beste med Oslo er marka og fjorden. Det kan jeg også være enig i - at marka og fjorden er bra for Oslofolk. Men marka og fjorden er ikke byen Oslo - det er bygningene, gatene, asfalten, trikken, bytrærne og menneskemassen som er byen. En drømmebolig høres for meg ut som et "barbi" prosjekt i et beskyttet villastrøk. Jeg håper de som skal drive dette prosjektet utfordrer ungene til å tenke og tegne sin "drømmeby" eller aller helst det samfunnet de ønsker å bidra til selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar